Denne bunaden kalles ofte Aust-Agderbunad, men har utgangsounkt i draktskikken slik den var i det gamle Åmli kirkesogn. Dette omfatter bygdene Åmli, gjøvdal og Mykland. Bunaden er kopiert etter bevart draktmateriale, men avviker i enkelte detaljer og plaggkombinasjoner fra den tradisjonelle draktskikken. Bunadarbeidet i Aust- Agder har involvert både ungdomslag, husflidslag og mange enkeltpersoner.

Bunaden ble tatt i bruk midt på 1920-tallet, og har i all hovedsak blitt holdt lik fra den tida. Det kan være enkelte variasjoner mellom de ulike produsentene, både hva gjelder materialer og snitt. I tillegg til bevart draktmateriale har en også en akvarell av Johannes Flintoe fra ca. 1830, samt skriftlige kilder. Bunaden representerer draktskikken slik den var fra første del av 1800-tallet og ei tid framover. Det tørste bruddet med den tradisjonelle draktskikken er at det broderte hvite skautet knytes oppe på hodet. De gamle kildene viser at dette var plagg som ble festet nder haka. Ellers er det uenighet om hvorvidt noen av de gamle livene har hatt maljer, slik er det på bunaden.
 Det er kopiert mange ulike broderimønstre for hodeplagg og forkle, og det er også valgmuligheter i materialer på liv, hodeplagg, halstørkle og forkle. Dette gjør at bunaden kan se nokså ulik ut fra bruker til bruker, og ikke framstår som en ensartet uniform.
 I de seinere åra har det blitt foretatt en del regisreringer av bevarte draktplagg fra området, og Torild Fossnes har både registrert og formidlt dette arbeidet. Hun jobber i dg med en variant av kvinnebunaden der en tar utgangspunkt i den siste tida da den lokale draktskikken var i bruk- fra andre halvdel av 1800-tallet.
 Åmli har også hatt særegne tradisjoner for brudeutstyr. Det er lagt kopi av et gamelt lad fra området, og dette leies ut av Husfliden i Arendal. Med til brudeutstyret hører også rød stakk med stølebelte og mer sølv enn det som er vanlig til festbunaden.

DRAKTDELER:

Liv. Den lokale betegnelsen på livet er opplut. En kan tydelig se at draktsikken i Åmli er preget av empirestilen på bygynnelsen av 1800-tallet med den høye livlinja. Livene er i seg sjøl svært små, og selene lange. I ryggen vitner banddekoren om eldre stilttrekk fra renessansen på 1500-tallet. En kan også se slektskap til naboområdene i Vest- Telemark. Livet lages i ulike materialer av silke, ull eller blandningsstoff som består av bomull/ viskose. Det varieres mellom ensfargene ullstoff, flerfargede damasker, evntuelt med innvevde mønstre i ulike farger. Livet er kantet med vevde mønstre i ulike farger. Livet er kantet med vevde band langs utringinga foran og bak, og på ryggen er i tillegg dekorert med sølvband. Åpninga foran snøres med sølvlenke gjennom sølvmaler. Livet er sydd fast til stakken.

Stakk.  To-,tre-  eller firskrafts vadmel er materialene i stakken. Foran har den en midtfold som varierer i bredde mellom 12 og 15cm etter størrelse på eieren, og videre har den to til tre folder på hver side. Bak er stakken tett rynket. Stakken skal være fotfri og ikke subbesid, og nederst har den dekor av stoff i kontrastfarger. Aller nederst er en smal rød kant, deretter en grønn breiere kant, og over der igjen en smalere rød. I overkant av det grønne er det sydd ei rad med grønn kjedekrok. Det fins flere varianter av kantingen nederst på stakken, men denne er den vanligste.
 Stakken er sydd sammen med livet, og øverst på kanten er det en rullekant v stakkestoffet,

Belte. Det brukes to ulike belter til bunaden. Det ene er et grindvevd belte i flere farger. Det er hektet sammen foran med sølvspenne, og endene henger ned utenpå forkleet.
 Den andre beltetypen er sølvbelte, og her er det t ulike typer å velge mellom. Den ene er såkalt kistebelte med firkantete sølvplater som er bøyd innover, slik at de frastår som tredimensjonale og hule. Den andre er et sølvbelte med støpte ledd. Begge typene er forgyldte.

Skjorte. Bunaden har skjorte i hvitt lin, sydd i primærsnitt og brodert med hvitsøm. Det er ulike teknikker i bruk, som tagger, kjedkrok, knuter og rukkekrok, og broderiene er på halskrage, håndlinninger og skulderstykker. Skjorta lukkes med halsknapper, søljer og mansjettknapper.

Forkle. Det er kopiert i flere broderte forklær til bunaden, med mønster i plantefarget ullgarn. Forklestoffet er i hvitt lin og de fleste har frynsekant nedert; ett har en strikket blonde i lin. Broderiene er opprinnelig utført på frihånd, og de varierer derfor fra forkle til forkle på de gamle plaggene.
 I tillegg er det registrert mørke forklær i ull eller silke, og svarte ullforklær med rosemønstrer er også i bruk til bunaden i dag. Det er totalt ni ulike broderimønstre og flere andre stoffvarianter å velge mellom.

Hodeplagg. Det brukes to ulike typer skaut til bunaden. Den ene typen er hvitt linskaut med ulike broderimønstre av plantefarget ullgarn. Hovedfargene er som på forklærne rødt og grønt. Det er bevart slike skaut i området, og mønstrene er tatt fra de gamle, men bruksmåten er annerledes til dagens bunad enn den var til gamle folkedrakta. Akvarellen til Flintoe viser at slike linskaut ble brukt utenpå andre hodeplagg og festet under haka.
 Tradisjonelt ble håret satt opp under skautet, og de som har langt hår,kan gjøre slik i dag også.

Trøye. Bunadtrøya er lagd i samme stoff som stakken. Den er like kort som livet, og bolen er ettersittende og ermene smale. Foran rekker trøya ned til beltet, og har i tillegg påsydd et skjøt
Med folder bak, som gjør at trøya der dekker beltet.
 Trøya har sjalskrage og har enten rød, eller rød og grønn, kanting. Langs framkantete og nederkanten foran har trøya en grønn kant som igjen er kantet med enten en smal rød kant eller er dekorert med gult og rødt, sydd med kjdesting. Framkantete har i tillegg fire eller fem blinde knapphull og fem eller seks sølvknapper på hver side.
 Ermene er også kantet på samme måte som bolen, og ermesplittene er utstyrt med to eller tre knapper hver.

Understakk og strømper: Det brukes understakk som har samme fasong som overstakken. Den lages i rødt, grønt eller stripet bomullssoff.
 Det brukes enten røde eller svarte strømper, og de skal helst være strikket av ullgarn med mønster som kalles oklestrik og krune. Strømpene holdes oppe av flettede strømpeband i mangefarget ullgarn.

Metall: Det er bevart et rikt draktslvmateriale i området, og en del gamle modeller er kopiert og tatt i bruk til bunden. Det er vanlig å ha store halskanpper i sølv i skjorta, samt to søljer i halssplitten. I tillegg kommer mansjettknapper. Det brukes både bolesøljer og slangesøljer med heng, rosesøljer med heng, og ikke minst de særpregede hjertesøljer. Disse finns i ulike størrelser med ulik utformert heng.
 På livet er det tre par maljer som snøres med sølvlenke. Maljene er enten av filigransarbeid eller støpte, og kan være blanke med forgylte heng eller forgylte. Beltespenna er gravert eller i filigransarbeid. Trøya har 14 til 18 knapper i sølv, og den lukkes med ei stor spenne øverst og ei mindre nederst. Mye av det gamle draktsølvet er forgylt.