Gjennom tida har det blitt skapt mange mannsbunader fra Gudbrandsdalen, alle med litt ulikt utseende. I dag er det i hovedsak jakkene eller trøyene som skiller dem fra hverandre. En bunad med tre ulike trøyer ble satt i produksjon i 1962 og er fortsatt i produksjon. I tillegg finnes det en grundig rekonstruksjon av draktskikken fra første del av 1800-tallet.

Bunaden som ble skapt i 1962 bygger på draktmateriale fra andre halvdel av 1800-tallet, men er ikke nøyaktig kopiert etter tilsvarende gamle draktplagg. Flere institusjoner var innvolvert i bunadarbeidet, etter initiativ fra Gudbrandsdal Ungdomslag. De tok utgangspunkt i de ulike mannsbunadene som da var i bruk, og forsøkte å organisere og strukturere bunadproduksjonen. På samme tid var det flere skreddere som lagde mannsbunader med tilknytning til Gudbrandsdalen, og bunadene fikk litt ulikt utseende etter hvem som lagde dem og hva slags forbilder de hadde. Heimen Husflid i Oslo har også utviklet sin variant av bunaden.

Alle bunadvariantene som ble lagd fra 1960-tallet og utover, har sitt utgangspunkt i samme draktskikk, det vil si fra andre halvdel av 1800-tallet. Dette er perioden da livkjolene er i bruk, og det var ofte vanlig at samme hjemmevevde stoff kunne brukes i livet til kvinneklærne og i vesten til mannsklærne. Så er da også den hyppigst brukte mannsbunaden utstyrt med en vest i rødrutet stoff.

Men man var også opptatt av at bunadene som ble skapt på 1960-tallet, skulle ha et visst rom for variasjon, og det ble derfor lagt opp til ulike trøyer, vester og bukser. Det er i dag fritt hvordan man kombinerer plaggene.

Bunaden fra 1962 bærer preg av skreddersøm fra 1900-tallet, like mye som den tiden da klesskikken opprinnelig var i bruk. I tillegg har konfeksjonssøm tatt over en del av den produksjonen som lokale skreddere tidligere sto for. Konfeksjonsfabrikken som leverer bunaden, har tilført den moderne elementer som skulderputer og standardiserte knapper, og det er få spor av det gamle skredderhåndverket. Det er med andre ord stor variasjon i produksjonsmåte og dermed også utseende når det gjelder denne bunaden.

Akkurat som rånadstakken med rutalivet for jenter har blitt en populær barnebunad, er det også med bunad for små gutter. Disse lages ofte med vest i rødrutet stoff og knebukser i svart ullstoff. Slike barnebunader produseres både av husflidsutsalgene og lokale produsenter, og de masseproduseres av mange ulike firmaer, i materialer som etterligner de originale.

Trøye: I dag er det tre ulike trøyer i produksjon: kort svart trøye, halvlang svart trøye og halvlang hvit trøye. De halvlange trøyene har egentlig utgangspunkt i en eldre draktskikk, men er omformet for å passe til resten av bunaden. Opprinnelig ble den hvite trøya lagd med utgangspunkt i ei bevart trøye på Maihaugen. Heimen i Oslo satte den i produksjon i 1955, med utgangspunkt i en buhad som Odd Tofte fra Lillehammer hadde fått lagd seg.

Den korte svarte trøya har utgangspunkt i draktskikken fra andre halvdel av 1800-tallet, med påvirkning fra nyrokokko-mote, og var siste ledd i den lokale draktskikken før mer bypregede klær tok over.

Den halvside hvite trøya lages i vadmel og kantes med rødt ullstoff. Den har ermebryninger og en liten ståkrage . Foran har den to rader metallknapper, men den kan ikke kneppes. Det er splitt med to knapper og røde kanter på hvert erme. Den halvside svarte trøya har samme fasong som den hvite, og lages i svart vadmel eller klede.

Den korte trøya har også en liten ståkrage, og i tillegg nedbrettede slag. Den er dobbeltspent med metallknapper, men kan ikke kneppes. I ryggen har den midtsøm og to byede sidesømmer. Trøya lages i vadmel eller klede.